Nettenes hage

hagen har åpnet et ord
og lagt det fra seg i gresset
en svarttrost plukker det opp
og gir det tilbake
til det gamle bjørketreet
jeg står under tunets største krone
en sen junikveld
et øyeblikk glemmer jeg
at om noen ser meg stå her
vil de tenke at jeg er et menneske

Nettenes hage kan leses som en poetikk like mye som en kjærlighetserklæring, en takksigelse til språket, til naturen og til det i naturen som gir liv. I Kjersti Bronken Senderuds dikt er den yrende, frodige hagen opphav til skriften, som i denne rike og myldrende samlingen søker inn mot alle tings opphav, mot en ontologisk kjerne.