Jo Eggen reiser fra gråbrødrekloster til gråbrødrekloster i Norden. Det handler om steder, skjønt steder kan like mye være ikke-steder. Det blir også en tidsreise, siden disse fransiskanerklostrene ble utslettet av reformasjonen.
I utgangspunktet skulle gråbrødrene være fattige, men deres historie i Norden er paradoksal. De var populære i høye og lave samfunnslag. De var kunnskapsrike og taleføre debattanter som brukte folkets språk. Ideologien deres lå nær protestantismen, og fredsspørsmålet var viktig for dem: de var mot bruk av vold.
Diktene trekker en linje fra gråbrødrene til de nordiske sosialdemokratene av 2025. Ensretting og opprustning er rådende i den politiske samtalen, og en marginalisert fredsbevegelse bevitner fortvilet de massive ødeleggelsene i Gaza. Boka peker på en form for gradvis korrumpering, på idealer som sviktes. Noe viktig mislykkes. Men også diktene mislykkes: de klarer heller ikke å stanse et folkemord.
«I en tid hvor all verdens øyne er rettet mot en halvkolonisert, tynt befolket øy langt mot nord, burde Jo Eggens serie med reisedikt-bøker kunne vekke ny interesse. (...) en idealistisk diktning hvor trauste observasjoner subtilt vris om til skarpe poetiske innsikter. (...) Eggen driver underfundig gjøn med makt og jåleri, og lar nåtid tre ut av fortid. Stort sett er det poeten selv som fører ordet, og på usentimentalt vis fletter notater og refleksjoner sammen, ett dikt per sted. (...) ... enda en ilandstigelig holme i Jo Eggens poetiske skjærgård.» Sindre Andersen, Klassekampen
