I Stor-Elvdal finnes det mange typer folk, mange typer hus, mange typer Gud og kanskje en helt egen type kvinand som hekker nede ved elva. Og det finnes folk som hater lokalhistorie.
I hjembygda til Gunn har faren Ingemar blitt stille og rar. I nabohuset er barndomsvennen Pelle sjukemeldt fra snøbrøytinga på Riksvei 3. De to har ikke snakket sammen på årevis, men når hun kommer hjem, blir de nødt. En gang spilte de i band. En gang hadde Gunn ei søster. En gang hadde Pelle ei mor som husket ting, og ei bestemor som dro til Oslo og ble gravid med en fyr fra Færøyene.
En fortelling om små og store hendelser, liv som rakner, og liv som limes sammen igjen. Og om bygdejenter som må finne ut hvem de er, enten de er landskjente akademikere eller fjortenåringer som gamer i kjellerstua.
«Hva får du om du krysser Vigdis Hjorth med Vidar Sandbeck? Tyra Teodora Tronstads nye roman! (...) ... dette er livate greier, med en friskhet i tonen som skiller boka fra gjennomsnittsromanen. Tronstad er god på karikatur, og jeg flirer av de brede penselstrøkene og den sveipende fortellemåten. (...) ... lett i steget, omtrent slik barna løper inn og ut hos hverandre, og i den ene morens lattermilde frustrasjon over en vilter guttunge finner vi en karakteristikk som også kunne passe godt til fortellerstemmen: «halvt unge og halvt rev og så litt troll på toppen». (...) ... den største gleden ved en roman som «Folk som hater lokalhistorie» ligger i språket, og Tronstads rappkjeftede fortellerstemme klinger som det hemmelige kjærlighetsbarnet til Vigdis Hjorth og Vidar Sandbeck. Dét er jammen en artig unge.» Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen
